I dag skulle jeg lage meg pannekaker til middag. ”Pannekaker er det lett å lage, jeg har jo gjort det før”, tenkte jeg. Dumme nautet. Ja, det hadde gått greit forrige gang, men denne gangen ble det liksom ikke pannekaker. De ble ikke flate og gylne som forrige gang – mer som en stygg trollDEIGfigur jeg kunne laga i barnehagen som treåring.
Men, selv om de var stygge, jeg var veldig sulten, og hadde ikke noe valg – de deigpannekakeklumpene mine skulle spises. Uansett. ”Det er jo akkurat de samme ingrediensene, selv om de ser litt mindre fine ut”, tenkte jeg. Dumme nautet. Og fikk med en gang assosiasjoner til mindre vakre gutter og jenter som forsøker å overbevise seg selv om at de ikke er mindre vakre.
Og de smakte faktisk helt ok, men det gjør vel det meste som er dynket med bringebærsyltetøy. Så jeg spiste og spiste pannekakeklumpene mine, ja for det gikk ikke å rulle dem fint sammen som en pølse, for deretter å kutte dem elegant opp. Å nei du, her var det flak og klumper av deig.
Og mens jeg satt der, med klumpene mine, ble jeg fryktelig redd. ”Hva i alle dager skal det bli av deg, Ida? Du klarer jo ikke å lage pannekaker engang! Du har jo faktisk ikke noe å falle tilbake på dersom journalistkarrieren går skeis – du kan ikke bli en hjemmesittende husfrue!” Hvem er det som vil gifte seg med en jente som ikke kan lage pannekaker? Hun må jo være evneveik!

Så nå gleder jeg meg til jeg blir 40 år. Det grå håret mitt skal matche de fire kattene mine, og støvlaget som elegant dekker hele huset. Der skal jeg sitte, innerst i et hjørne, mens jeg tvinger i meg pannekakeklumper, som ligner på trolldeig.

Oppmuntring mottas med takk, trenger ikke være pannekakerelatert.