Nå gråter jeg for tredje gang i dag. Klokka er halv fire. Hildur flytter fra Bodø.

Hildur og jeg møttes første skoledag, og det sa klikk rimelig kjapt. Samme dagen utvikla vi intern humor, og siden har vi hengt sammen som et erteris. Men nå flytter hun fra meg!

Fredag fortalte hun meg det. Jeg hadde egentlig mistenkt det ganske lenge, for hun har hele tiden uttrykt at hun er så usikker på om det er dette hun vil. Det føles vel ikke rett for henne å være her lenger. To år i Bodø med journalistikk er lenge når man er skrivelei. Og nå har hun bestemt seg. Hun SKAL flytte. Og tro meg, det nytter ikke å overtale henne, hun er i samme stahetsskala som Marthe, Nadine og mormor...

Jeg vet selvfølgelig at hun kommer på besøk, og at vi kan leke kjempemye i sommerferien osv. Men det blir liksom ikke det samme. Jeg er vant til at hun bor to dører fra meg. Vi tar bussen sammen. Vi lager mat sammen. Vi baksnakker Nordlendinger sammen. Vi er hyperaktive sammen.

Jeg har så lyst til å riste henne litt ordentlig, og si at hun må forsøke og være her til jul. Men jeg vet jeg ikke skal blande meg. Det er hennes liv, hennes avgjørelse.

Likevel er det så skremmende. Vi er så like, og det er vanskelig å vite hvorfor det er HUN og ikke JEG som drar. Det kunne vært omvendt.

Om åtte dager drar jeg til Tønsberg og Arendal. Jeg gleder meg. Men dette er også den siste dagen jeg får sammen med Hildur i Bodø, og det er så ufattelig trist...


Kjære, kjære Hildur. Jeg kommer til å savne deg, klaviatøsen min. Flatvold Turn Ball Bowling forever!